Brann- og redningsvesenet har naturlig nok hatt ulik organisering og flere navn opp gjennom tidene. Før Sandefjord i 1877 fikk et fast brannkorps bestående av en overbrannmester og fire konstabler, var varsling og slokking avhengig av byens innbyggere. Det var et visst antall vannspann i hver bygning, basert på størrelse. Varsling ble gjennomført ved hjelp av kirkeklokker. I 1858 besto brannkorpset av 129 mann fordelt på 3 brannsprøyter og et redningskorps.
Også på 1880-tallet hadde det faste brannkorpset i byen mange ulike oppgaver. Rørleggerarbeid, veiarbeid og reparasjoner av bruer og stikkrenner. Kirketjeneste med ovnsfyring og ringing ved begravelser med mer. Dette arbeidet utførte brannkonstablene i tillegg til vakttjeneste på stasjonen (1 mann), og patruljering i gatene hver natt fra klokken ti til klokken fem (2 mann).
Faste mannskaper, materiell og varsling, økte og ble videreutviklet ettersom tiden skred frem. Den voldsomme bybrannen i 1900, der 51 hus ble tatt av flammene og en stor del av gamle Sandefjord brant ned, ble startet på en nyere tid for byen og brannvesenet. Byen fikk ny brannstasjon i Kirkegata 6, i en nyoppført bygning på arnestedet for bybrannen.
I 1999 flyttet Sandefjord brann- og feiervesen til nytt bygg i Hystadveien 9. Etter kommunesammenslåingen 1.1.2017 er vi fortsatt i de samme lokalene, nå under navnet Sandefjord brann og redning.
Sandefjord brannvesens historie 1830-1965 ble fortalt av brannmester Ole Jensen.